Lugn skoleuke og små lyspunkter:)

Første uke etter ferien er gjennomført, og det har vært en veldig fin uke egentlig. Ikke de helt store hendelsene å melde fra om. På skolen har jeg stort sett drevet på med repetisjon av forrige termin med alle elevene. Lærerne har fortsatt der de slapp før ferien, de tar det veldig lugnt. På onsdag ringte plutselig klokka for endt skoledag kl ett. Da hadde de bråbestemt at de skulle ha idretts-time, siden vi skal ha netball- og fotballkamper mot andre skoler utover. Så da endte det opp med at ca 30 jenter øvde på nettball, mens resten av skolen ikke gjorde noen ting. Ingen hadde en fotball så fotballtreningen utgikk. Det er klart at 600 elever må tas ut av skolen for å se på 30 elever øve på nettball ;)

På torsdag ringte igjen klokka i ett-tiden. Denne gangen sluttet vi tidlig fordi lærerne hadde lønningsdag og da må de komme seg til banken tidlig. Hvorfor vet jeg ikke, men viktig er det! Og på fredag skulle alle ungene vaksineres, så det var kun den første timen som gikk som normalt før det totale kaos rådet når 600 elever skulle organiseres for vaksine. Så da ble det mer venting på at ungene skulle bli ferdig og helgen skulle komme!

Apropos vaksinene, så har jeg vel aldri sett ungene mer vettskremte enn før du skulle inn å ta sprøyta. Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, og skremte de tøffeste gutta i sjuende litt med å si hvor stor sprøyta var og hvor vondt det var osv. De var ikke så tøfe lenger da, og ventet i det lengste med å stille seg i kø før de motvililg ble jaget inn som de siste på skolen til å ta vaksinen. Som jeg koste meg:)

Jeg har også merket en ganske stor forbedring blant mange av elevene den siste uka, og det er tydelig at flere og flere av de har blitt mer vant til meg som lærer. De skjønner beskjedene jeg gir med en gang og de tør oftere å spørre meg hvis de ikke skjønner noe. Det hadde de ALDRI turt for 3 måneder siden. Ukens lyspunkt var når en av de absolutt stilleste jentene i sjuende faktisk rakk opp hånda og svarte på et spørsmål, på engelsk! Det var helt utrolig å se hvordan hun lyste opp når hun i tillegg svarte riktig. Det er de små lyspunktene i hverdagen som gjør det så bra her:) Andre små lyspunkter (bokstavlig talt) i hverdagen er barnehage-barna hos Popi. Hver eneste gang jeg kommer inn porten kommer det et unisont: "CHRIIIIS" fra de små, mens de smiler, vinker og kommer løpende mot meg. Jeg kommer aldri til å bli lei det synet, tror jeg:)

I går var jeg på nye hjemmebesøk i Mandawe med Khaya, og vi hadde også med oss litt brukte klær og bamser som gi skulle gi ut til noen av barna vi tok inn. Det meste var ganske nnytt og fint, men noe av det var i såpass dårlig stand at jeg følte meg nesten litt lei å gi det bort. Blant annet en sliten pysjamas som vi ga bort til en gutt på 10-11 år, han var litt stille, men tok høflig i mot gavene og sa siyabonga (takk). I det vi startet bilen og skulle dra hørte jeg noen gledesrop på zulu og jeg spurte Khaya hva det betydde. Gutten hadde blitt så glad at han hadde ropt til bestemoren sin at han skulle rett i "sengs" og legge seg i den nye pysjamasen sin. En liten wake-up-call for min del, om hvor lite mange av barna egentlig har.