Veldig gøy med 5 bunker med stiler, oppgaver og lekser som må rettes... Sånn er livet på Umlalazi Primary når alle elevene skal vurderes grundig hver termin.

bilder fra 17. mai

På kvelden på 17. mai tok jeg med meg en halve danse- og korgruppa fra Zulufadder på huskonserten til skolen som de norske driver her nede. Kulturutveksling på høyt nivå og god stemning:) 
17. mai feiring på hallen. Popi hadde stelt istand med kjeks og kaker til alle og norske flagg på bordet:)
En ikke helt normal 17. mai-feiring, men veldig hyggelig for det:)

Konsert på hallen og lørdag på community-centre

På fredag var det endelig klart for noe jeg har sett frem i mot en stund nå. Jeg har alltid hatt lyst til å få de fem andre norske her i Eshowe til å komme på hallen å holde en konsert for Zulufadder. De driver, som jeg har skrevet tidligere, en slags folkehøyskole for korpsmusikere fra Sør-Afrika. Vi har snakket om det en stund, men det har aldri blitt noe av før nå. 

De hadde fått med seg ti stykker fra skolen sin og de stilte mannsterke opp på hallen på fredag etter lunsjen. Vår danse- og korgruppe startet forestillingen med tradisjonell zulu-dans og sang. Så kjørte gjestene våre resten av showet. Jeg kan vel garantere at denne typen musikk aldri hadde blitt spilt i Umlalazi før, og ungene og de ansatte på hallen koste seg fælt, og danset og sang med selv om de ikke kjente sangene. 

Det ble i det hele en veldig vellykket konsert og en god mulighet for ungene våre å oppleve en helt annen type musikk og kultur. De andre norske hadde en fin konsertopplevelse med et skikkelig trøkk i hallen og voldsom tilbakemelding fra publikum:) Det var et morsomt avbrekk i hverdagen for oss alle.

5 nordmenn med rare instrumenter opptrer i hallen i Umlalazi:)

Alle 15 som hadde konsert for oss.
Danserne våre leverte som vanlig varene

På lørdag ble jeg halvveis lurt med av Nokwazi(en av PC-elevene mine) til å komme opp på et community-centre ved Umlalazi, der hun var med og arrangerte en slags sammenkomst. Jeg skjønte ikke helt hva som skulle skje, men jeg tok turen opp på lørdag formiddag. Planen var å komme en kort tur innom for hilse på og se hva som skjedde og deretter komme meg ned til byen  igjen hvor skolelaget vårt fra Umlalazi spilte fotballturnering. Men er det en ting jeg har skjønt er det at det ikke alltid er lett å komme seg avgårde fra zulu-tilstelninger når man først har kommet dit.

Jeg ble plassert oppe på en scene som en hedersgjest da jeg først kom dit, sammen med den lokale presten, høvdingen og andre prominente gjester. Jeg fikk se programmet for dagen som var på en fullpakket A4-side og besto av bønn, sang, dans og tre misseshow(!) før det var tid for lunsj. Det var sikkert 150-200 stykker tilstede (jeg var eneste hvite selvfølgelig) og jeg følte at stemningen var sånn cirka midt i mellom et vekkelsesmøte og bygdefest, med sprengte høyttalere, HØY gospelmusikk og mye skriking. Veldig, veldig spesielt å være der. 

Etter to timer hadde vi kommet ca en tredjedel avgårde med programmet, og jeg fant ut jeg måtte dra pga fotballturneringen. For å komme meg ut måtte jeg gå forbi alle som satt der, så det å snike seg umerket ut kunne jeg bare glemme. Like etter dagens andre misseshow grep jeg muligheten og begynte å gå mot døra. Det var tydelig at jeg valgte feil øyeblikk for alle zuludamene (som var i klart overtall) trodde jeg var en del av underholdningen og dro meg inn igjen med skriking, hyling og plystring og jeg ble pent nødt til å ta en æresrunde på gulvet før jeg fikk lov til å gå ut. Litt skremmende å ha 100 kraftige zuludamer i 30-40- åra som heier deg frem, men også litt morsomt...

Lille William

Jeg vil gratulere Marianne og Bernt med en nydelig sønn:) "Onkel Kristoffer" har selvfølgelig skaffet han sin første Liverpool-drakt allerede. Såpass skal det være:)

17. mai i Eshowe:)

I går feiret dere vel 17. mai så det sang etter i Norge? Her i Sør-Afrika er det litt begrenset med norsk nasjonaldag feiring, så det ble en litt annerledes 17. mai enn jeg er vant til.

Jeg startet dagen på jobb som en vanlig skoledag, så frem til halv tre var det ikke noe særlig med feiring på meg. Etter skolen gikk jeg som vanlig bort til hallen for å hilse på ungene og de ansatte der. Der hadde Popi og de andre ansatte ordnet i stand langbord med kake, norske flagg og underholdning. Veldig annerledes å feire 17. mai med 150 sør-afrikanske unger, men jeg likte det veldig godt. Alle fikk en bit av kakene som var kjøpt inn og det var stor stemning.

Etter det dro jeg for å hente de 11 ungene som går på privatskole på andre siden av byen og kjørte de hjem til Umlalazi. Der hadde jeg avtalt med danse- og korgruppa vår at jeg skulle ta de med på "house concert" nede i Eshowe. Det er akademiet til resten av nordmennene her nede som har huskonsert hver uke hvor elevene og de norske spiller musikk og danser. Det var morsomt for Zulufadder-barna å få se noe helt annerledes enn de er vant til og oppleve andre impulser. Jeg tror de likte seg veldig godt:)

Temaet for huskonserten var kulturelt mangfold så vi fikk se noen av de mange kulturene Sør-Afrika har å by på, pluss et innslag av de norske hvor de spilte en tradisjonell norsk folkesang. Når konserten var ferdig og jeg hadde kjørt hjem ungene, møttes vi norske og noen til på The George hvor vi fikk feiret 17. mai skikkelig. Vi sang "Ja, vi elsker" og hadde generelt en fin kveld, før vi avsluttet med litt nattmat hjemme hos meg.

En veldig annerledes, men fin 17. mai-feiring:) Men neste år blir det nok en normal feiring på meg, det skal bli godt det også! 

Litt sånn dagbok-aktig blogginnlegg egentlig...

Som jeg skrev her om dagen så nærmer mitt opphold seg på Umlalazi slutten. Nå har vi bare 4 uker igjen av denne andre terminen og etter det har de ferie til etter fotball-VM og etter jeg har dratt herfra. Jeg sitter faktisk med inntrykket at de kommer til å savne meg, både lærere og elever.

Jeg merket det veldig godt på lærerne denne uken, etter at jeg hadde kommet tilbake fra flått-bittet mitt. Jeg hadde jo selvfølgelig snakket med rektor flere ganger de 4 dagene jeg var borte fra skolen, men hun hadde ikke sagt noe videre til resten av lærerne om hvorfor jeg var borte. De trodde at jeg rett og slett hadde stukket av tilbake til Norge uten å ta farvel, så gjensynsgleden var stor på skolen i går. Det var veldig rørende og overraskende egentlig hvor glad de ble for å ha meg tilbake. Jeg har lenge trodd at de fleste lærerne her bare ventet på å få meg avgårde så de kan gå tilbake til gamle uvaner og en enda mer avslappet hverdag. Men nå de siste ukene spesielt har flere av de uttrykt ønske om at de virkelig ønsker meg her lenger enn til juli. Det er selvsagt helt uaktuelt for meg å være her lenger (av økonomiske, praktiske og ikke minst følelsesmessige årsaker), men det er morsomt å føle seg satt pris på av en gjeng som var veldig skeptiske i min første tid her. Jeg har flere stående tilbud om hus, kuer, døtre og økonomisk hjelp fra lærerne her hvis jeg blir værende:) Det står ikke på innsatsvilje og oppfinnsomhet!

Det er også veldig tydelig at elevene setter pris på meg. Det er forventningsfull visking og tisking blant de hver gang jeg kommer inn i et klasserom, enten for å gi en beskjed eller for å ha undervisning. På vei til skolen kjører jeg forbi de fleste elevene som går til skolen og alle vinker, smiler og roper "Chris-Chris-Chris" i det jeg kjører forbi. Jeg er nok den første læreren de har hatt som ser at de eksisterer og snakker med de etter skoletid.

Det er generelt en veldig stor avstand i lærer-elev relasjonen i Sør-Afrika. Jeg er enig i at det skal være en viss forskjell, men samtidig klarer ikke jeg å ta fullstendig avstand fra kidsa når jeg møter dem etter skoletid. Jeg tror man som lærer er veldig tjent med å ha et godt forhold til elevene utenfor klasserommet også. Det jeg synes er vanskeligst med å definere rollen min her nede, er når jeg etter skoletid ofte er igjen på hallen etter skoletid. Der møtes veldig mange av elevene fra skolen for å spise lunsj og leke. Akkurat der sliter jeg litt med hvordan jeg skal oppføre meg. På en måte er jeg ferdig med skoledagen og er ikke læreren deres, så det burde ikke være noe problem for meg å hjelpe til med matservering, spille fotball, leke og ha det morsomt med de som om jeg var en tilfeldig fyr der. Men samtidig møter jeg de samme ungene dagen etter på skolen og da er jeg plutselig læreren deres, som skal være en autoritetsperson og en som de skal se opp til og lære noe av. Denne todelt-heten i jobben i Zulufadder finner jeg vrien å løse, det har blitt en slags middelvei som jeg ikke er litt usikker på er den beste. Jeg er verken 100% lærer eller 100% kompis, men antageligvis en veldig forvirrende figur for mange av ungene å forholde seg til.

Men tilbake til der jeg startet innlegget. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt kult at jeg har klart å bli så godt likt på skolen her. Håpet er jo at noen av lærerne kan bruke det jeg har prøvd å fomidle til de, og heve undervisningsnivået på skolen. Selv om jeg nok har fått til mindre enn jeg håpet på forhånd på en måte er jeg positivt overrasket over hvor lett jeg har sklidd inn i lærermiljøet her. "You win some, and you lose some" som det heter:)

Apropos "win some", i går var jeg på quiz på The George. Siden resten av de norske her jobbet sent, ble jeg med noen av de lokale jeg kjenner her på deres lag. Vi tok en overbevisende seier og det var moro å trimme de små grå igjen:) Det dukket til og med opp spørsmål om både Quisling og Roald Amundsen, så det ble bruk for nordmannen på laget også.

Tur til Mozambique

Etter å ha vært syk store deler av forrige uke ble jeg bedre mot helga og dro til Mozambique på fredag ettermiddag. De 5 andre norske her skulle dit i helga og hadde leid et hus der, så jeg slang meg med.

Grensa stengte klokken fem på ettermiddagen og vi rakk det med et nødskrik. Etter at visum var fikset og bilene våre lesset av var det bare å vente på transporten vår. Det finnes ikke veier inn til byen vi skulle bo i, kun stier med sand. Så vi hadde avtalt med en lokal fyr som skulle komme å hente oss. Han kom i en gammel Toyota Hilux pick-up som antagleigvis hadde vært igjennom både en og to borgerkriger;) Vi hoppet bakpå planet og kjørte 10 km i sanddyner til Ponto do Ouro.

Ponto do Ouro er en fantastisk liten landsby som ligger veldig isolert til langs sør-kysten av Mozambique. En helt utrolig digg strand og lugn stemning er vel de to beste måtene å beskrive stedet på. En helg skapt for å slappe av. Fredag kveld gikk vi ut for å spise på en av restaurantene der, også ble det tid for litt biljard på den lokale puben før vi tok en tidlig kveld.

Lørdag dro Geir, Ragnhild og Odd-Erik ut for å dykke på morgenen. Det var litt overskyet, men godt og varmt, så jeg benyttet dagen til å sitte på en enorme takterrassen vår med havutsikt og lese bok. Har akkurat begynt på "More than a game" som handler om hvordan de politiske fangene på Robben Island brukte fotball for å overleve de fæle forholdene. Kul bok! Jeg tok meg også en liten joggetur på stranda utover ettermiddagen. På kvelden braai'et vi kjøtt og stakk en tur på vår nye yndlingspub, "African Breeze": Et lite skur like ved der vi bodde. Der traff vi på noen hyggelig mosambikanere(?) som egentlig ikke snakket så mye engelsk, men man kommer langt med kroppspråk:)

I løpet av kvelden ble det også en del R&R's (Rum and Rasberry) som er en relativt populær drink der;) Den er rosa og smaker egentlig bare veldig søt tyggegummi. Vi møtte også en gjeng fra Eshowe som også var på ferie der, så vi hang litt med de også utover. Liten verden gitt.

Søndag var det kongevær så da kom jeg meg opp på stranda kl ni om morgenen og ble der. Utrolig deilig å bare slappe av, sove, lese og bade på stranda:) På kvelden gikk vi ut og spiste igjen, mye god sjømat der (jeg spiste dronning-reker første dagen og barracuda siste dagen). Vi blei sittende oppe litt utover natta, og fikk til og med sett soloppgangen fra terrassen vår, den var utrolig fin over havet:) Mandag morgen dro vi hjem igjen til hverdagen i Eshowe.

Det var i det hele tatt en utrolig deilig langhelg. Mozambique anbefales på det sterkeste hvis du er i nærheten en gang;)

For min del nå så er det bare siste innspurt igjen her i Sør-Afrika. Vi har bare 4 uker igjen før det er vinterferie på skolen, og de kommer til å gå veldg fort. Etter det så har igjen igjen en snau måned hvor jeg kommer til å jobbe med Zulufadder-ting og samtidig få med meg en del fotball-VM :) Også blir det å sette snuta nordover igjen 1. juli, tiden går fort!

Mozambique-bilder

Transporten vår til Ponto de Oura fra grensa:) Legendarisk!
Takterrassen vår, veldig lugn!
Africa Breeze, en godt over middels enestående pub!
Bartenderen med sønnen sin på Africa Breeze. Vi lærte selvfølgelig ungen "knoke-mot-knoke"-hilsen:)
R&R - tyggegummidrink
Soloppgang fra takterassen

Materazzia

Glemte å skrive en ting i forrige innlegg. For de av dere som leser min blogg og er interesserte i fotball, vil jeg anbefale dere å sjekke ut fotballbloggen Materazzia. Jeg har blitt gjesteblogger der, og er Sør-Afrika korrespondent med fotball-VM som fokus. Jeg skriver under kallenavnet Highhill. Jeg kommer ikke til å skrive så mye fotballrelatert her, så for litt mer dybde på 2010- VM anbefaler jeg Materazzia:) Der finner du også veldig dyktige skribenter om all annen fotball! Enjoy

Tick-bite fever

Jeg har klart å pådra meg min første "trope-sykdom" som seg hør og bør når man drar på andre siden av verden. En flått har klart å bite seg fast like ved lysken min og gitt meg noen ulugne bakterier. Jeg har fått en slags muskelknute på lysken som gjør at jeg er litt nummen i venstrebeinet og i går var jeg helt stiv i nakke og rygg. For å toppe det hele så hadde jeg litt feber og hodepine. Var hos legen idag og fikk masse medisiner og smertestillende:)

Jeg føler meg bedre i dag, men kommer til å ta meg fri fra skolen til jeg er i form igjen. Heldigvis har vi utarbeidet ganske klare arbeidsplaner i alle klassene denne uken, så undervisningen kommer til å gå fint uten meg der:) 

Litt dårlig timing å bli syk nå, siden vi norske her nede hadde planer om å dra på tur til Mozambique til helga for å slappe av på fine strender og dykking for de som driver med det. Var visstnok muligheter for å svømme med delfiner der, så det hadde jeg nok absolutt prøvd å få med meg:) Så jeg får håpe på en mirakelkur og at jeg er frisk nok til å dra på fredag:) Jeg fikk kjeft av de norske som var på besøk her i helgen, siden jeg enda ikke har badet i det indiske hav mens jeg har vært her nede. Så det nå jeg nok få gjort noe med;) 

Jeg vil forøvrig ønske de masse lykke til med sin bachelor-oppgave om sosiale entrepriser og håper og tror at Zulufadder gav de noen nye perspektiver på området:) Jeg gleder meg til å se resultatet. Jeg hadde en fin helg, med en braai og tur på the George på lørdag og The Prawn Shack experience på søndag (for de av oss som orket noe mat der, *kremtkremt* Charlotte).