Avskjedsblogg (bye-bye-blog)

Ja, her sitter jeg på OR Tambo International i Joburg og venter på flyet til London og deretter Oslo. Jeg skal prøve å sette ord på noen av de opplevelsene jeg har hatt her under Afrikas stekende sol. Jeg har funnet ut i løpet av dette halve året at de sterkeste inntrykkene og de viktigste lærdommene er det nesten håpløst å forklare med det skrevne ord. Jeg gir det uansett et forsøk. Det er ikke til å komme unna at dette innlegget er ment som en slags dagbok for meg selv, så vær overbærende hvis du velger å lese videre.

Sør-Afrika. 6 måneder. Dæven så fort det har gått. Det føles som om det var her om dagen jeg landet i Durban til over 50 grader varmere vær enn da jeg forlot Gardermoen. Følelsene jeg hadde da jeg ankom Eshowe 11. januar har blitt så monumentalt forandret at det er nesten skremmende. Jeg husker veldig godt hvordan de første dagene i huset mitt var. Jeg følte meg fremmedgjort, utrygg og i en relativt usikker tilstand. Det var øgler på veggene, gitter foran døra og en stor mørk hage utenfor. Når jeg forlot hjemmet mitt i dag for siste gang var det med vemodighet, denne trygge lille oasen i Eshowe som det faktisk har vært. Bortsett fra et lite innbrudd ved påsketider, da jeg var bortreist på ferie. Men det kunne skjedd hvor som helst. Jeg har følt meg hjemme der, til og med de siste månedene når jeg bodde alene har vært utrolig deilige og trygge.

Jeg skal gi meg selv en håpløs oppgave: "beskriv mine erfaringer i Sør-Afrika med tre ord". Etter en del tenking har jeg kommet frem til FORSKJELLER, GLEDE og HÅP.

Forskjeller:
Denne var enkel, det er helt utrolige forskjeller i dette landet. Fattig og rik. Bygd og by. Haves and have-nots. I det ene øyblikket var jeg ute på hjemmebesøk hos barn i prosjektet: leire- og kumøkk-hytter, ingen senger, nesten ikke klær, underernæring, arbeidsløshet, foreldreløse barn, store familier og reinspikka materiell elendighet. 10 minutters kjøretur senere er jeg på puben "The George" og menger meg med den (hovedsaklig) hvite overklassen i Eshowe. Lysår fra den virkeligheten mange av de rurale barna opplever. Det føles ikke alltid like godt å dra ut og ta en bayer etter et hjemmebesøk hos et av barna våre. Samvittigheten gnager litt, men det er samtidig en avveksling jeg har vært helt avhengig av for ikke å bryte sammen her. Jeg er bare så forbanna heldig som faktisk KAN gjøre det.

Glede:
Også veldig enkel. Den gleden som jeg har møtt her er rett og slett overveldene. Jeg kan ikke beskrive det med ord, det må faktisk oppleves. Selv de fattigste barna leker, ler og smiler hele dagen lang. De har en livsglede jeg skulle ønske jeg var i nærheten av å ha, det rørte meg langt inn i hjerterota hver gang jeg kom på besøk til barnehagen vår. Små hjerteknusere som kommer løpende mot meg og roper "Crissy, Crissy, I'm fine thank you" lenge før jeg rekker å spørre dem hvordan de har det. Eller måten dem aldri vil gi slipp på deg når du først har løftet dem opp, men klenger seg til meg som om det sto om livet. Puh, som jeg kommer til å savne dem...

Håp:
Det tredje ordet var vanskeligere å velge, men jeg kom frem til håp. Det er et underliggende håp om forbedring og forbrødring i denne ferske (og splittede) nasjonen, og det er ikke til å komme bort fra at fotball-VM virker å være noe som forsteker dette håpet. Jeg finner det tydelig at apartheid fortsatt setter preg på livet i Sør-Afrika, det er kun 16 år siden det første frie valget her. Jeg er fortsatt i troen at det vil ta generasjoner før klasseskillene, fordommene og hverdags-rasismen er så godt som borte. Men Fotball-VM har vært et stort skritt i riktig retning, det har ført til at de hvite har interessert seg for den svarte sporten som fotball er her. "United for Bafana Bafana!" Vil det fortsette etter 11. juli? Hvem vet?

I går hadde jeg siste dag på hallen med Popi, alle de ansatte og alle barna. Popi satt og gråt mer eller mindre hele dagen, det er tydelig at jeg har gjort litt inntrykk her. Det ble en tårevåt avskjed for min del også, vi var alle samlet i hallen med meg som hedersgjest. Sang, dans og taler fra barna og de ansatte. Pluss et brev fra Popi som jeg nok må ramme inn når jeg kommer hjem. Der står det hvordan hun vil huske meg, hvor glad hun er for at jeg har vært her og hvor trist det er at jeg drar. Jeg klarer ikke se på brevet uten å grine. Noe av det som rører meg mest er inntrykket de har av meg: "Chris, you are always laughing and smiling and you make everybody around you happy" (fritt oversatt etter hukommelsen). Jeg tror det er det fineste komplimentet noen kunne gi meg. Hvis jeg har spredd litt glede i deres hverdag, har jeg lykkes med noe i hvert fall.

For et helt utrolig halvår jeg har hatt, jeg sitter igjen med inntrykk oppetter øra. Jeg gidder ikke en gang prøve å få skrevet ned alt. Det har bare vært fantastisk, og jeg vil bare få takke Zulufadder som har gjort det mulig for meg å reise ned hit og oppleve alt. Siden jeg er igang med takking så vil jeg også takke Merete for å være verdens mest tålmodige kjæreste, og mamma og pappa som har støttet meg hele veien med både penger og oppbacking.

Med det sier jeg:

Siyabonga kakhulu na hamba kahle!
-tusen takk og ha det bra!

Hva skal savnes?

En liten liste skrevet i all hast, det er sikkert tusen ting til:)

Ting jeg kommer til å savne fra Sør-Afrika:

- Popi, alle barna og de ansatte
- været
- en skikkelig braai
- 10 kr ølen på puben
- Toyota Prado'en jeg har fartet rundt i.
- kunne unnskylde alt jeg gjør med: "I'm Norwegian"
- vaskehjelpa Abigail og og Wilmot som tok all klesvasken min.
- Afrikansk tid, det er jo veldig avslappende da
- Ta en søndagstur på safari med "the Big Five"
- alle overraskende blikk når jeg snakker Zulu med folk
- høfligheten; alle spør hverandre "how are you?"
- Den ironiske "another shitty day in Africa"-kommentaren når man har det skikkelig godt.
- kjøtt, mye godt kjøtt.
- Gode uttrykk som: Jeebo, sharp-sharp, jol, howzit og bru.

Ting som kommer til å være deilig å få igjen i Norge:

- kjæreste, venner og familie
- ubegrenset internett-tilgang!
- chilinøtter
- utepils i parken
- undervise barn som faktik skjønner hva jeg sier
- at sola ikke går ned kl 17.00
- ikke lenger afrikansk tid: når man skal møtes halv tolv, så kommer man halv tolv!
- å ikke måtte slå på alarmen før jeg legger meg.
- føle seg helt trygg når man er ute etter mørkets frembrudd
- Betale med kort uten å måtte bruke 5 minutter på det.
- Kollektivtrafikk og taxier på kveldstid
- Junk-Food som ikke består av frityrt kylling i alle mulige varianter.

Aktivitetsdag på Umlalazi

På torsdag var jeg arrangør av en aktivitetsdag ved senteret/hallen vår på Umlalazi. Vi skulle for første gang samle unger fra alle 6 områdene våre og ha en felles dag full av lek, moro og noe alvor.

Planen var å begynne kl ni på morgenen, men dette var noe som selvfølgelig ikke lot seg gjøre. Alt skjer ikke som planlagt her i Afrika. Tidlig på morgenen fikk jeg en telefon fra Khaya i Mandawe som sa at han transporten hans hadde kansellert i siste øyeblikk, så 30 unger derfra kom seg ikke til Umlalazi. Da var det bare å komme seg opp og prøve å finne en annen løsning, det tok litt tid, men etter litt ringing og bestikkelser fant vi en fyr som kunne hente de. Forsinkelsene var igang. Siyabonga, som skulle kjøre 40 kids fra Mhlathuzane feilberegnet tiden en del også, og kom ikke frem til senteret før halv elleve. Han var med-arrangør, så etter litt vennskaplig kjefting fra meg kunne vi endelig begynne.

Vi ville gjøre noe mer enn bare å samle ungene å leke denne dagen, så vi hadde en times workshop om HIV/aids der alle barna deltok. Det å opplyse dem om dette er noe som virkelig trengs, det er mange kunnskapshull som skal fylles og mange fordommer/misoppfatninger som må rettes opp. Siyabonga jobber i DramAid som er en organisasjon som reiser rundt på skoler og opplyser om HIV/aids gjennom drama og skuespill, så han hadde fått med seg to medarbeidere som holdt et kort skuespill og informasjonsmøte med ungene. De eldste fikk også utdelt kondomer og informasjon om viktigheten av å bruke det. Om vi ikke kan hindre dem fra å ha sex, så kan vi i det minste prøve å dempe antallet uønskede graviditeter og spredningen av sykdommer.

I løpet av dagen hadde vi også et klesmarked for alle de voksne besteforeldrene og tantene til barna. Vi har hatt en del klær for voksne liggende, som vi nå solgte for en veldig billig penge. 5 rand her, og 10 rand der. Veldig mange benyttet seg av tilbudet. Vi åpnet også opp en liten kiosk hvor vi solgte drikke og snacks, det var populært blant alle barna.

Så var det klart for høydepunktet for ungene denne dagen. Sportsturneringen; nettball for jentene og fotball for gutta. Vi åpnet med en kamp mellom Mhlathuzane og Umlalazi for de voksne, bare for moro skyld. Mange av feltarbeiderne våre spiller fotball for disse lagene, og jeg fikk også være med å spille, til stor glede for alle unga, som lo godt hver gang umlungu (den hvite mannen) hadde ballen. Det var en jevnspilt kamp som endte 0-0.

Etter det var det ungenes tur. 6 lag var klare og alle gjorde en kjempeinnsats og koste seg under den stekende solen. Mange av ungene løp rundt på sand-banen barbeint, mens andre viste stolt frem sine nye fotballsko, donert av en fadder fra Norge. Vi holdt på hele dagen, før laget fra Mhlathuzane gikk seirende ut av finalen mot Umlalazi, på straffespark-konkurranse Mer dramatisk er det ikke mulig å få det. Jubelscenene var store, og de fikk utdelt en stor pokal, og en VM-ball som premie. Stor stas!

Tilslutt på dagen var det lunsj og jeg tror vi omtrent satte ny rekord i fremmøte. Over 300 unger ble servert inn i hallen, og støynivået var et par hakk over det normale. Så var det bare å pakke sakene til slutt og få transportert alle barna hjem til slutt. En lang og vellykket dag var over. Jeg tror det er viktig at barna fra ulike områder kommer sammen og skaper et samhold. De kan se at det er flere barn som også er i samme situasjon som dem selv, ofte foreldreløse og fattige. Forhåpentligvis vil dette bli en tradisjon som kan fortsette senere, for det var en dag preget av glede, håp og en slags virkelighetsflukt for mange av barna.

Durban, VM og baksiden av medaljen

Har kommet hjem fra 5 netter i Durban nå, og har hatt en fantastisk uke fylt med fotball, fest, strandliv og mange hyggelige fotballfans.

Jeg var på to kamper live forrige uke, Spania-Sveits og Nederland-Japan. Den første var en fartsfylt affære med et overraskende utfall og euforiske sveitsere. Nederland vant 1-0 mot Japan, i en relativt kjedelig kamp. Men hollendere kan det å farge en by og en stadion i oransje, og lage stemning! Akkurat som de gjør det på skøytearenaene om vinteren gjør fansen det samme med fotball om sommeren, moro å se.

Men stedet jeg har tilbragt mest tid den siste uken er fanparken i Durban. Der vises fotballen på storskjerm, det er mat- og drikkeservering, underholdning og god stemning. Siden Durban er sommerby hele året (selv om vinteren er over oss her i Sør-Afrika) er fanparken strategisk plassert på stranda. Så mine dager forrige uke var ganske like, labbe ned på stranda i 10-11-draget. Grave seg en god strandstol, rigge seg til i sola, tænne og vente på første kick-off kl 13.30. Deretter var det fotball helt til seint på kveld, kun ispedd en og annen matpause. 

Fanparkene er stedet for alle fans som ikke har billetter til kampene, og det samles alltid en god gjeng med fans fra de respektive landene som spiller kamper der. Så i løpet av uken har jeg hengt med en briter, amerikanere, spanjoler, hollendere, ghanesere, en skotte(!), australiensere og tyskere. Møtte også fire nordmenn den ene kvelden som hadde tatt turen til VM, det var et hyggelig gjensyn med moderfolket:) Det har vært en god uke med mye fotball, noe jeg har vært litt underernært på her nede! 

Jeg opplevde også det mange tenker på når man sier storby og Sør-Afrika i samme setning: kriminalitiet. Jeg ble ranet fredag kveld av en fyr med kniv, han kom bort og sa han skulle ha alt jeg eide når jeg gikk hjemover mot hotellet. Men han så egentlig ganske sløv og treg ut, så jeg ofret bagen min, med jakke I-Pod, bok, Bank-id-chip, håndkle og noe annet småtteri oppi. Jeg fomlet litt med den når jeg gav den fra meg, også løp jeg fra ham. Hadde alt viktig i lommene mine (mobil, lommebok, kamera). Sikkert dumt å løpe, men det føltes lugnt og det gikk fint. Var veldig nærme en gjeng med sikkerhetsvakter jeg akkurat hadde gått forbi. Så jeg løp tilbake til dem og de fulgte meg tilbake til hotellet. Så en litt creepy opplevelse det der, men det endte bra:)

For flere blogger fra VM: Sjekk ut linken til Materazzia, der jeg jevnlig har skrevet noen ord og lagt ut bilder fra Durban under psudonymet Highhill.

VM-bilder

VM-pokalen endelig i de rette hender:)
En gjeng briter jeg hang med i fanparken før England-kampen. Erkebritiske sådann!
Leanne og Robyn, to venner av meg fra Eshowe, hadde hørt at Huyndai gav ut billetter til Spania-Sveits-kampen i fanparken til de mest entusiastiske supporterne. De vant faktisk! 

Japan-Nederland kamp

Moses Mabhida Stadium i dagslys :)
Endo er visstnok en relativt populær fyr i Japan.
De oransje horder fra Nederland dominerte ganske heftig. Legg merke til det norske flagget ca midt i bildet:) Med innskriften "Didn't qualify"...
Minutter før kampstart.
Corner til Japan i bakgrunnen, VMs høyeste cap i forgrunnen!

VM - Vuvuzela, Shosholosa og Moses Mabhida

For min VM-opplevelse sålangt vil jeg gjerne få kopiere min gjesteblogg hos Materazzia. Er mye enklere:

"Jeg kommer ikke til å skrive noe om kampene som har blitt spilt, grundigere gjennomgang av dette overlater jeg til våre eminente silkeføtter Bears, Inno og Kenny.

Det jeg vil beskrive er stemningen i Sør-Afrika: "Å, hælle måne", som vi sier i Østfold! La oss starte med fredagens 1-1 kamp. Selv om jeg bor i relativt liten by utenfor allfarvei, var byen kledd i gult og vuvuzelaer og bilhorn ljomet om hverandre fra tidlig på dagen. Klokken tolv gikk vi i tog ned hovedgaten for å komme oss til puben vi skulle si kampen på. Svarte, hvite og fargede, på fredag var vi alle gule! Det rådet en enhetlig stemning i byen jeg ikke har sett maken til, vil det vare etter VM? Tvilsomt, men moro er det nå i hvert fall.

"The George" var vår designerte pub for dagen. Den ellers ganske konservative puben er stort sett frekventert av hvite, men ble nå fylt til randen av vuvuzela'er, makarapa'er og annet fiffig supporterutstyr. Shosholoza runget ut over puben og det var generelt en skikkelig engelsk fotballpub-stemning. Veldig uvant i Sør-Afrika! De fleste hvite på puben hadde vel knapt nok sett en fotballkamp før i sitt liv, men mange er nå bitt av basillen og har blitt svorne fans.

I går, søndag, hadde jeg den ultimate glede å ha billetter til første kamp på Moses Mabhida stadion i Durban, det var dags for Tyskland-Australia. Jeg varmet opp med dagens to første kamper i Fan-parken i Durban som er bokstavelig talt på stranda. Det å ligge i sanda med en kald pils (som forøvrig koster 12 kr) å se fotball er slett ikke feil. (sett gjerne inn bilde 1681 her) Både Australia og Tyskland var representert med mange supportere i byen, og en ting er sikkert: tyskere er nå en gang tyskere. Makan til gjeng med snurrebarter, lederhosen og generelt tyske trekk skal du lete hardt etter. Jeg tror også jeg fant en mann med en hockeysveis som vi ikke har sett maken til siden Chris Waddle var aktiv. Sjekk bilder:)

Så bar det til stadion to timer før kampstart, og jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker stadiumet i Durban, den er vakker fra utsiden, men for en opplevelse å komme ut av trappa på nivå seks å se den fra innsiden. Det skal sies at for meg er opplevelsen av å se en flombelyst gressmatte noe av det beste jeg vet, men dette var hårreisende magisk. Rett og slett et massivt syn som jeg gleder meg til å se igjen. Plassene mine var knall, trygt plassert rett over der alle kommentatorene sitter.

Jeg vil også gjerne slå et slag, eller blåse et blås, for vuvuzelaene! De høres helt forferdelige ut på TV, men i virkeligheten er de langt fra like masete som det høres ut som. De skaper et sinnsykt trykk, og en ramme rundt hele kampen uten at jeg blir irritert. Jeg foretrekker fortsatt den europeiske varianten med synging, roping og klapping der hvor dette fungerer bra, det gir en mye bedre stemning. Men "trøkket" man får her i Sør-Afrika er noe helt eget, det oppmuntrer til lidenskap og galskap for fotballen, og det er noe jeg støtter!"

Første VM-dag i Durban

Bilder fra dagen min i Durban.

Fan-parken på stranda i Durban. Storskjerm, mat- og drikkeservering og lugn stemning.

Tyskeren med den beste hockeysveisen siden MacGyver!
Greie plasser på stadion se:)
Før kick-off
Moses Mabhida stadion er helt utrolig stilig, spesielt i mørket.
Etter kampslutt og Tyskland hadde slått Australia 4-0

Bilder fra åpningsdagen i VM

Saneliswa og jeg klare for kamp med vuvuzela'ene våre. Saneliswa er fadderbarnet til Nick og Silvia og var med og så kampen i Eshowe sammen med oss. 
Stemning i baren på the George:)
Hele byen var kledd i gult hele dagen.
1-0 til Sør-Afrika og det betyr goooo stemning
Noen av de nyfrelste fotballsupporterne som aldri hadde sett en hel kamp før fredag. Dem var det mange av i Sør-Afrika! 

VM er her:)

Da kan jeg med glede melde om at VM har ankommet Sør-Afrika:) På fredag var første kampen og for et folkeliv det var rundt omkring her. Kampen begynte kl fire, men fra tidlig om morgenen var byen kledd i gult og vuvuzela-spillingen var konstant. En kompis og jeg fant ut at vi skulle gå til The George hvor vi skulle se kampen. Det er tre kilometer dit, gjennom hele hovedgata i Eshowe. Vi satte på oss gule Sør-Afrika-drakter og fant frem vuvuzelaene. Hele byen sydet av liv og det var folk overalt som var klare for kamp.

Vel fremme på The George var det også mye folk, selv om det var et par timer til kampstart. Morsomt å se at hvite og svarte samles for å se det som lenge har vært en "svart sport" i Sør-Afrika. Det er tydelig at VM har en veldig samlende effekt for dette landet her nå under VM, jeg håper at det kan holde seg slik etter 11. juli også.

Under kampen var stemningen fantastisk på pub'en. Sang, dans, roping og klapping akkurat som på en god engelsk fotball-pub. Eneste forskjellen er vuvuzelaene, disse enkle blåseinstrumentene som jeg ser har fått en del kritikk i norsk media. Jeg er enig i at det høres forferdelig masete ut på TV, men i virkeligheten er det egentlig bare utrolig kult. Nå gjenstår det å se hvordan det føles med mange tusen av de på samme stadion, men jeg er foreløpig positiv til disse instrumentene.

Åpningskampen var god for Sør-Afrikas del, etter en litt nervøs start. Og jeg tror, og håper, de kan karre seg videre til sluttspillet på bekostning av Mexico og Uruguay:)

I dag skal jeg til Durban å se min første kamp live. Det skal bli vanvittig kult. Tyskland-Australia er kampen, men først skal jeg se de to første kampene idag i en Fan-Park:)

Mine kjære nordmenn som jeg har tilbrakt et halvt år med, skal spille på åpnings- seremonien under VM. Jeg er stolt av gjengen! 

Se link

Bilder fra avslutningsfesten på skolen!

Noen av lærerne i lystig gospel-dans, pluss en raring med "norwegian stiffness syndrom" ;)
Resten av lærergjengen på skolen min
Jeg holdt en liten takk for meg tale
Braai'en allerede i full gang. Kjøtt skulle braai'es til alle 18 lærerne.
Jeg ble plassert ved hedersbordet, sammen med rektor, vise-rektor og undervisningsinspektøren. De mannlige lærerne på nabobordet, mens de kvinnelige lærerne satt på det siste bordet bak meg. Langs ytterveggene: sikkerhetsvakt, kjøkkenpersonalet og vaskehjelp. Relativt klare skillelinjer ja!
Mye god mat, men bestikk? Nei, sånt er oppskrytt:)
God stemning rundt bordet.

Siste skoledag

I dag hadde jeg siste skoledag på Umalazi Primary School. Alle skolene er stengt fra og med i dag til VM er ferdig. I dag kom alle foreldre og foresatte innom for å hente karakterene til ungene og høre om hvordan de har oppført seg. Jeg nevnte sikkert dette ved enden av forrige termin, men jeg klarer aldri venne meg til hvor mange foresatte og ikke foreldre som møter opp.

For det første er det mange som ikke møter opp for barna sine, så halvparten av rapportene til barna blir aldri skrevet under. Av de som kommer er det absolutte flertallet bestemødre og storesøstre. Det er ganske tydelig at HIV/aids har satt sine spor i områdene rundt her, spesielt i foreldregenerasjonen. Det er rart å tenke på så mange av barna jeg omgås til daglig er foreldreløse, noe som er så sjeldent i Norge. De jeg snakker med her som spør meg om jeg har begge foreldrene mine i live i Norge, blir overrasket over at jeg har det og sier "lucky you". Det er en annerledes verden jeg snart forlater.

Apropos forlater, siden jeg hadde siste dag på skolen idag hadde lærerne fikset en avskjedsfest for meg. De fyrte opp en braai og disket opp med masse mat og drikke. I tillegg hadde de taler, sang og selvfølgelig en del bønn. Det var veldig søtt og rørende det de sa og fortalte om oppholdet mitt her. Det var veldig tydelig at lærerne har satt pris på å ha meg her, noe jeg synes er veldig koselig. De kom med en masse komplimenter om hvor godt jeg hadde blandet meg med resten av lærerne, hvor bra jeg behandlet ungene og hvordan de hadde lært masse av meg. Jeg satte utrolig stor pris på hele opplegget i dag og det er noe jeg kommer til å ta med meg hjem igjen. Jeg fikk heldigvis tatt en masse bilder fra festen, så jeg skal prøve å legge ut noen etterhvert:)

Det var også veldig søtt hvordan lærerne hadde tatt seg bryet med å låne inn fullt PA-anlegg med musikkansvarlig og mikrofon når vi bare var 20 stykker i et lite klasserom. Relativt overkill! De hadde også egen fotograf som filmet og tok bilder fra festen. 

I tillegg til at lærerne holdt fest for meg, hadde også mange av elevene laget takkekort til meg og avskjedsbrev. Veldig hyggelig gjort, og veldig morsomt å se at mange av dem nå skriver mye bedre engelsk enn dem noengang har gjort:) Det gjorde inntrykk på en stolt engelsklærer!

Bilder fra alle klassene mine

Etter at vi hadde siste ordentlige skoledag idag, fant jeg ut at jeg ville ta noen bilder av alle elevene jeg har hatt dette siste året. Her er de:)

4. klassingene mine, med et forsøk på "lightning-Bolt"-armer:)

Noen av fjerdeklassingene. Vanskelig å få alle inn på samme bilde, når de er nærmere 80 stykker i et klasserom.
Klasse 5B
5A
6B med Mrs. Bhutelezi i bakgrunnen. Hun er ekstremt opptatt av disiplin, renhold og orden, så elevene måtte først vaske/rydde hele klasserommet og deretter sette seg pent i rekker for å ta bildet. I overkant seriøst!
Alle jentene i 6A
Og alle gutta!
Og 6A samlet. Kanskje den mest bråkete klassen på skolen, men samtidig også en av de morsomste å ha til tider;) Aldri kjedelig.
7B
7A. Yndlingsklassen min. De har hatt en helt utrolig utvikling de siste månedene:)

Durban-tur

Var en tur i Durban i dag og fikset meg Sør-Afrikas landslagsdrakt, pluss aller viktigst: mine 4 kampbilletter til VM i papirformat. Deilig:) 

Gratton-dag

I dag var jeg på Gratton Primary School hele dagen. Det er en semi-privat skole som er blant de bedre i Eshowe-traktene, og som vi i Zulufadder har 13 unger i.  Jeg har blitt godt kjent med rektor og noen ansatte der, og idag ble jeg invitert over for å være lærer for en dag. Delvis for å gi meg inntrykk av en "litt" annerledes skole enn den jeg vanligvis er på, og delvis for å gi elevene litt nye kulturelle impulser.

Jeg hadde satt sammen et lite opplegg for å introdusere de for Norge og hva som er typisk norsk. Jeg hadde litt fakta, lærte de litt norske ord, hadde med et norskt flagg og forklarte noen stikkord om hva som er typisk norsk (bla: fjord, snø, midnatts-sol, olje, fisk og troll). Størst suksess hadde jeg i de yngste klassene da jeg hadde oversatt eventyret "gutten som kapp-åt med trollet" og fortalte de det med Grieg-musikk på i bakgrunnen:) De satt som tente lys når jeg beskrev troll, norske skoger og "Espen Ashlad".

I de litt eldre klassene hadde de utrolig mange spørsmål om Norge og meg. Alt ifra "har dere tigre i Norge" og "har dere butikker der" til "kan dere ikke gå ut om vinteren" og "hvorfor ligner du på David Beckham" ble stilt. Det var tydelig at de synes det var stas med en lærer fra Norge på besøk, for det er første gangen jeg har blitt spurt om autografen min som lærer... Spesielt!

Men for min del var det utrolig deilig å være lærer igjen på en skole hvor elevene forstår meg, og jeg kunne bruke ord til å beskrive og forklare ting. Det var som å være i himmelen, å komme til en skole hvor elevene snakker bra engelsk:)

-prekæs

Bilder fra musikkdagen

Trompetistene med to av lærerne
Skarptrommer
Steeldrum
Marimba
Melofon
Siste øvelse før den store konserten, med lærerne samlet rundt kantene og ungene i sentrum:)

Små Zulufadder-musikere

Som en del av samarbeidet jeg har fått igang med de andre norske her i Eshowe tok jeg med meg 7 håpefulle barn fra Umlalazi til Eshowe på tirsdag. De skulle delta på et lite prosjekt på musikk-akademiet til nordmennene. De underviser i et fag som heter "teaching skills", og hadde gitt sine studenter en utfordring; de skulle få 7 barn i 8-9 års-alderen som aldri hadde rørt et instrument før, og få de til å spille "Mary had a little lamb" sammen med de på en konsert etter 3 timer med øving.

Så jeg tok med meg de spente barna fra Zulufadder etter skolen på tirsdag. Hos sine nye musikk-lærere fikk de utdelt trompeter, melofoner(forvokst trompet), skarptrommer, steeldrums og marimba. Så ventet 3 timer med hard trening, og ungene koste seg skikkelig. De strålte om kapp med sola og med hjelp av veldig dyktive lærere lærte de fort.

På kvelden skulle hele akademiet ha "end-of-term concert" foran en fullsatt sal, og her skulle altså "mine" små barn opptre:) Litt nervøse var de nok, men de gjorde en kjempejobb og imponerte alle som var der og hørte på. De spilte sangen sammen med lærerne sine, men hadde sitt eget solo-parti midt inne i stykket.

Dette er noe som disse barna aldri har vært med på før, og som nok blir en opplevelse de aldri kommer til å glemme. De kommer alle sammen fra fattige kår og er sjelden eller aldri utenfor Umlalazi. For de å komme ned til Eshowe, lære å spille et instrument og få opptre på en konsert på kvelden er litt av noen inntrykk å sitte igjen med. De har knapt nok snakket om annet de siste dagene, bestemødre og tanter har kommet og takket meg for at jeg tok de med dit:) Tenk at så lite kan utgjøre så mye i et liv!

Bilder i neste innlegg:)

En hobbit i sørlige strøk

Her om dagen kom jeg på den nær perfekte beskrivelsen av hvordan jeg ofte har følt meg på skolen det siste halve året. Spesielt i lærermøter er det denne følelsen jeg sitter med. 

Jeg føler meg som de to hobbitene Merry og Pippin i møtet som entene (de svære, treige trærne) har der de bestemmer seg om de skal gå til krig mot Saruman eller ikke. Den samme følelsen av at alt går så utroooooolig sakte og er så uovertruffent ineffektivt sitter jeg ofte med når de har møter på skolen for å diskutere de rareste ting. Det at de også stort sett snakker zulu på disse møtene og jeg må sitte å spørre om hva de snakker om hele tiden, gjør sammenligningen bedre.

Disse møtene er ofte helt uvesentlige og kun innkalt til fordi de får et par timer på slutten av dagen til å slappe av og skravle. Temaene som av og til diskuteres her er: farger på kor-draktene, hvordan skal vi arrangere sportsdagen(som oftest er én fotballkamp og én netballkamp), hva slags mat vi skal servere lærerne fra naboskolen som kommer på besøk neste uke og  diverse andre småting.

-snakes

Veldig gøy med 5 bunker med stiler, oppgaver og lekser som må rettes... Sånn er livet på Umlalazi Primary når alle elevene skal vurderes grundig hver termin.

bilder fra 17. mai

På kvelden på 17. mai tok jeg med meg en halve danse- og korgruppa fra Zulufadder på huskonserten til skolen som de norske driver her nede. Kulturutveksling på høyt nivå og god stemning:) 
17. mai feiring på hallen. Popi hadde stelt istand med kjeks og kaker til alle og norske flagg på bordet:)
En ikke helt normal 17. mai-feiring, men veldig hyggelig for det:)

Konsert på hallen og lørdag på community-centre

På fredag var det endelig klart for noe jeg har sett frem i mot en stund nå. Jeg har alltid hatt lyst til å få de fem andre norske her i Eshowe til å komme på hallen å holde en konsert for Zulufadder. De driver, som jeg har skrevet tidligere, en slags folkehøyskole for korpsmusikere fra Sør-Afrika. Vi har snakket om det en stund, men det har aldri blitt noe av før nå. 

De hadde fått med seg ti stykker fra skolen sin og de stilte mannsterke opp på hallen på fredag etter lunsjen. Vår danse- og korgruppe startet forestillingen med tradisjonell zulu-dans og sang. Så kjørte gjestene våre resten av showet. Jeg kan vel garantere at denne typen musikk aldri hadde blitt spilt i Umlalazi før, og ungene og de ansatte på hallen koste seg fælt, og danset og sang med selv om de ikke kjente sangene. 

Det ble i det hele en veldig vellykket konsert og en god mulighet for ungene våre å oppleve en helt annen type musikk og kultur. De andre norske hadde en fin konsertopplevelse med et skikkelig trøkk i hallen og voldsom tilbakemelding fra publikum:) Det var et morsomt avbrekk i hverdagen for oss alle.

5 nordmenn med rare instrumenter opptrer i hallen i Umlalazi:)

Alle 15 som hadde konsert for oss.
Danserne våre leverte som vanlig varene

På lørdag ble jeg halvveis lurt med av Nokwazi(en av PC-elevene mine) til å komme opp på et community-centre ved Umlalazi, der hun var med og arrangerte en slags sammenkomst. Jeg skjønte ikke helt hva som skulle skje, men jeg tok turen opp på lørdag formiddag. Planen var å komme en kort tur innom for hilse på og se hva som skjedde og deretter komme meg ned til byen  igjen hvor skolelaget vårt fra Umlalazi spilte fotballturnering. Men er det en ting jeg har skjønt er det at det ikke alltid er lett å komme seg avgårde fra zulu-tilstelninger når man først har kommet dit.

Jeg ble plassert oppe på en scene som en hedersgjest da jeg først kom dit, sammen med den lokale presten, høvdingen og andre prominente gjester. Jeg fikk se programmet for dagen som var på en fullpakket A4-side og besto av bønn, sang, dans og tre misseshow(!) før det var tid for lunsj. Det var sikkert 150-200 stykker tilstede (jeg var eneste hvite selvfølgelig) og jeg følte at stemningen var sånn cirka midt i mellom et vekkelsesmøte og bygdefest, med sprengte høyttalere, HØY gospelmusikk og mye skriking. Veldig, veldig spesielt å være der. 

Etter to timer hadde vi kommet ca en tredjedel avgårde med programmet, og jeg fant ut jeg måtte dra pga fotballturneringen. For å komme meg ut måtte jeg gå forbi alle som satt der, så det å snike seg umerket ut kunne jeg bare glemme. Like etter dagens andre misseshow grep jeg muligheten og begynte å gå mot døra. Det var tydelig at jeg valgte feil øyeblikk for alle zuludamene (som var i klart overtall) trodde jeg var en del av underholdningen og dro meg inn igjen med skriking, hyling og plystring og jeg ble pent nødt til å ta en æresrunde på gulvet før jeg fikk lov til å gå ut. Litt skremmende å ha 100 kraftige zuludamer i 30-40- åra som heier deg frem, men også litt morsomt...