Ja, her sitter jeg på OR Tambo International i Joburg og venter på flyet til London og deretter Oslo. Jeg skal prøve å sette ord på noen av de opplevelsene jeg har hatt her under Afrikas stekende sol. Jeg har funnet ut i løpet av dette halve året at de sterkeste inntrykkene og de viktigste lærdommene er det nesten håpløst å forklare med det skrevne ord. Jeg gir det uansett et forsøk. Det er ikke til å komme unna at dette innlegget er ment som en slags dagbok for meg selv, så vær overbærende hvis du velger å lese videre.
Sør-Afrika. 6 måneder. Dæven så fort det har gått. Det føles som om det var her om dagen jeg landet i Durban til over 50 grader varmere vær enn da jeg forlot Gardermoen. Følelsene jeg hadde da jeg ankom Eshowe 11. januar har blitt så monumentalt forandret at det er nesten skremmende. Jeg husker veldig godt hvordan de første dagene i huset mitt var. Jeg følte meg fremmedgjort, utrygg og i en relativt usikker tilstand. Det var øgler på veggene, gitter foran døra og en stor mørk hage utenfor. Når jeg forlot hjemmet mitt i dag for siste gang var det med vemodighet, denne trygge lille oasen i Eshowe som det faktisk har vært. Bortsett fra et lite innbrudd ved påsketider, da jeg var bortreist på ferie. Men det kunne skjedd hvor som helst. Jeg har følt meg hjemme der, til og med de siste månedene når jeg bodde alene har vært utrolig deilige og trygge.
Jeg skal gi meg selv en håpløs oppgave: "beskriv mine erfaringer i Sør-Afrika med tre ord". Etter en del tenking har jeg kommet frem til FORSKJELLER, GLEDE og HÅP.
Forskjeller:
Denne var enkel, det er helt utrolige forskjeller i dette landet. Fattig og rik. Bygd og by. Haves and have-nots. I det ene øyblikket var jeg ute på hjemmebesøk hos barn i prosjektet: leire- og kumøkk-hytter, ingen senger, nesten ikke klær, underernæring, arbeidsløshet, foreldreløse barn, store familier og reinspikka materiell elendighet. 10 minutters kjøretur senere er jeg på puben "The George" og menger meg med den (hovedsaklig) hvite overklassen i Eshowe. Lysår fra den virkeligheten mange av de rurale barna opplever. Det føles ikke alltid like godt å dra ut og ta en bayer etter et hjemmebesøk hos et av barna våre. Samvittigheten gnager litt, men det er samtidig en avveksling jeg har vært helt avhengig av for ikke å bryte sammen her. Jeg er bare så forbanna heldig som faktisk KAN gjøre det.
Glede:
Også veldig enkel. Den gleden som jeg har møtt her er rett og slett overveldene. Jeg kan ikke beskrive det med ord, det må faktisk oppleves. Selv de fattigste barna leker, ler og smiler hele dagen lang. De har en livsglede jeg skulle ønske jeg var i nærheten av å ha, det rørte meg langt inn i hjerterota hver gang jeg kom på besøk til barnehagen vår. Små hjerteknusere som kommer løpende mot meg og roper "Crissy, Crissy, I'm fine thank you" lenge før jeg rekker å spørre dem hvordan de har det. Eller måten dem aldri vil gi slipp på deg når du først har løftet dem opp, men klenger seg til meg som om det sto om livet. Puh, som jeg kommer til å savne dem...
Håp:
Det tredje ordet var vanskeligere å velge, men jeg kom frem til håp. Det er et underliggende håp om forbedring og forbrødring i denne ferske (og splittede) nasjonen, og det er ikke til å komme bort fra at fotball-VM virker å være noe som forsteker dette håpet. Jeg finner det tydelig at apartheid fortsatt setter preg på livet i Sør-Afrika, det er kun 16 år siden det første frie valget her. Jeg er fortsatt i troen at det vil ta generasjoner før klasseskillene, fordommene og hverdags-rasismen er så godt som borte. Men Fotball-VM har vært et stort skritt i riktig retning, det har ført til at de hvite har interessert seg for den svarte sporten som fotball er her. "United for Bafana Bafana!" Vil det fortsette etter 11. juli? Hvem vet?
I går hadde jeg siste dag på hallen med Popi, alle de ansatte og alle barna. Popi satt og gråt mer eller mindre hele dagen, det er tydelig at jeg har gjort litt inntrykk her. Det ble en tårevåt avskjed for min del også, vi var alle samlet i hallen med meg som hedersgjest. Sang, dans og taler fra barna og de ansatte. Pluss et brev fra Popi som jeg nok må ramme inn når jeg kommer hjem. Der står det hvordan hun vil huske meg, hvor glad hun er for at jeg har vært her og hvor trist det er at jeg drar. Jeg klarer ikke se på brevet uten å grine. Noe av det som rører meg mest er inntrykket de har av meg: "Chris, you are always laughing and smiling and you make everybody around you happy" (fritt oversatt etter hukommelsen). Jeg tror det er det fineste komplimentet noen kunne gi meg. Hvis jeg har spredd litt glede i deres hverdag, har jeg lykkes med noe i hvert fall.
For et helt utrolig halvår jeg har hatt, jeg sitter igjen med inntrykk oppetter øra. Jeg gidder ikke en gang prøve å få skrevet ned alt. Det har bare vært fantastisk, og jeg vil bare få takke Zulufadder som har gjort det mulig for meg å reise ned hit og oppleve alt. Siden jeg er igang med takking så vil jeg også takke Merete for å være verdens mest tålmodige kjæreste, og mamma og pappa som har støttet meg hele veien med både penger og oppbacking.
Med det sier jeg:
Siyabonga kakhulu na hamba kahle!
-tusen takk og ha det bra!
