Litt sånn dagbok-aktig blogginnlegg egentlig...

Som jeg skrev her om dagen så nærmer mitt opphold seg på Umlalazi slutten. Nå har vi bare 4 uker igjen av denne andre terminen og etter det har de ferie til etter fotball-VM og etter jeg har dratt herfra. Jeg sitter faktisk med inntrykket at de kommer til å savne meg, både lærere og elever.

Jeg merket det veldig godt på lærerne denne uken, etter at jeg hadde kommet tilbake fra flått-bittet mitt. Jeg hadde jo selvfølgelig snakket med rektor flere ganger de 4 dagene jeg var borte fra skolen, men hun hadde ikke sagt noe videre til resten av lærerne om hvorfor jeg var borte. De trodde at jeg rett og slett hadde stukket av tilbake til Norge uten å ta farvel, så gjensynsgleden var stor på skolen i går. Det var veldig rørende og overraskende egentlig hvor glad de ble for å ha meg tilbake. Jeg har lenge trodd at de fleste lærerne her bare ventet på å få meg avgårde så de kan gå tilbake til gamle uvaner og en enda mer avslappet hverdag. Men nå de siste ukene spesielt har flere av de uttrykt ønske om at de virkelig ønsker meg her lenger enn til juli. Det er selvsagt helt uaktuelt for meg å være her lenger (av økonomiske, praktiske og ikke minst følelsesmessige årsaker), men det er morsomt å føle seg satt pris på av en gjeng som var veldig skeptiske i min første tid her. Jeg har flere stående tilbud om hus, kuer, døtre og økonomisk hjelp fra lærerne her hvis jeg blir værende:) Det står ikke på innsatsvilje og oppfinnsomhet!

Det er også veldig tydelig at elevene setter pris på meg. Det er forventningsfull visking og tisking blant de hver gang jeg kommer inn i et klasserom, enten for å gi en beskjed eller for å ha undervisning. På vei til skolen kjører jeg forbi de fleste elevene som går til skolen og alle vinker, smiler og roper "Chris-Chris-Chris" i det jeg kjører forbi. Jeg er nok den første læreren de har hatt som ser at de eksisterer og snakker med de etter skoletid.

Det er generelt en veldig stor avstand i lærer-elev relasjonen i Sør-Afrika. Jeg er enig i at det skal være en viss forskjell, men samtidig klarer ikke jeg å ta fullstendig avstand fra kidsa når jeg møter dem etter skoletid. Jeg tror man som lærer er veldig tjent med å ha et godt forhold til elevene utenfor klasserommet også. Det jeg synes er vanskeligst med å definere rollen min her nede, er når jeg etter skoletid ofte er igjen på hallen etter skoletid. Der møtes veldig mange av elevene fra skolen for å spise lunsj og leke. Akkurat der sliter jeg litt med hvordan jeg skal oppføre meg. På en måte er jeg ferdig med skoledagen og er ikke læreren deres, så det burde ikke være noe problem for meg å hjelpe til med matservering, spille fotball, leke og ha det morsomt med de som om jeg var en tilfeldig fyr der. Men samtidig møter jeg de samme ungene dagen etter på skolen og da er jeg plutselig læreren deres, som skal være en autoritetsperson og en som de skal se opp til og lære noe av. Denne todelt-heten i jobben i Zulufadder finner jeg vrien å løse, det har blitt en slags middelvei som jeg ikke er litt usikker på er den beste. Jeg er verken 100% lærer eller 100% kompis, men antageligvis en veldig forvirrende figur for mange av ungene å forholde seg til.

Men tilbake til der jeg startet innlegget. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt kult at jeg har klart å bli så godt likt på skolen her. Håpet er jo at noen av lærerne kan bruke det jeg har prøvd å fomidle til de, og heve undervisningsnivået på skolen. Selv om jeg nok har fått til mindre enn jeg håpet på forhånd på en måte er jeg positivt overrasket over hvor lett jeg har sklidd inn i lærermiljøet her. "You win some, and you lose some" som det heter:)

Apropos "win some", i går var jeg på quiz på The George. Siden resten av de norske her jobbet sent, ble jeg med noen av de lokale jeg kjenner her på deres lag. Vi tok en overbevisende seier og det var moro å trimme de små grå igjen:) Det dukket til og med opp spørsmål om både Quisling og Roald Amundsen, så det ble bruk for nordmannen på laget også.