Konsert på hallen og lørdag på community-centre

På fredag var det endelig klart for noe jeg har sett frem i mot en stund nå. Jeg har alltid hatt lyst til å få de fem andre norske her i Eshowe til å komme på hallen å holde en konsert for Zulufadder. De driver, som jeg har skrevet tidligere, en slags folkehøyskole for korpsmusikere fra Sør-Afrika. Vi har snakket om det en stund, men det har aldri blitt noe av før nå. 

De hadde fått med seg ti stykker fra skolen sin og de stilte mannsterke opp på hallen på fredag etter lunsjen. Vår danse- og korgruppe startet forestillingen med tradisjonell zulu-dans og sang. Så kjørte gjestene våre resten av showet. Jeg kan vel garantere at denne typen musikk aldri hadde blitt spilt i Umlalazi før, og ungene og de ansatte på hallen koste seg fælt, og danset og sang med selv om de ikke kjente sangene. 

Det ble i det hele en veldig vellykket konsert og en god mulighet for ungene våre å oppleve en helt annen type musikk og kultur. De andre norske hadde en fin konsertopplevelse med et skikkelig trøkk i hallen og voldsom tilbakemelding fra publikum:) Det var et morsomt avbrekk i hverdagen for oss alle.

5 nordmenn med rare instrumenter opptrer i hallen i Umlalazi:)

Alle 15 som hadde konsert for oss.
Danserne våre leverte som vanlig varene

På lørdag ble jeg halvveis lurt med av Nokwazi(en av PC-elevene mine) til å komme opp på et community-centre ved Umlalazi, der hun var med og arrangerte en slags sammenkomst. Jeg skjønte ikke helt hva som skulle skje, men jeg tok turen opp på lørdag formiddag. Planen var å komme en kort tur innom for hilse på og se hva som skjedde og deretter komme meg ned til byen  igjen hvor skolelaget vårt fra Umlalazi spilte fotballturnering. Men er det en ting jeg har skjønt er det at det ikke alltid er lett å komme seg avgårde fra zulu-tilstelninger når man først har kommet dit.

Jeg ble plassert oppe på en scene som en hedersgjest da jeg først kom dit, sammen med den lokale presten, høvdingen og andre prominente gjester. Jeg fikk se programmet for dagen som var på en fullpakket A4-side og besto av bønn, sang, dans og tre misseshow(!) før det var tid for lunsj. Det var sikkert 150-200 stykker tilstede (jeg var eneste hvite selvfølgelig) og jeg følte at stemningen var sånn cirka midt i mellom et vekkelsesmøte og bygdefest, med sprengte høyttalere, HØY gospelmusikk og mye skriking. Veldig, veldig spesielt å være der. 

Etter to timer hadde vi kommet ca en tredjedel avgårde med programmet, og jeg fant ut jeg måtte dra pga fotballturneringen. For å komme meg ut måtte jeg gå forbi alle som satt der, så det å snike seg umerket ut kunne jeg bare glemme. Like etter dagens andre misseshow grep jeg muligheten og begynte å gå mot døra. Det var tydelig at jeg valgte feil øyeblikk for alle zuludamene (som var i klart overtall) trodde jeg var en del av underholdningen og dro meg inn igjen med skriking, hyling og plystring og jeg ble pent nødt til å ta en æresrunde på gulvet før jeg fikk lov til å gå ut. Litt skremmende å ha 100 kraftige zuludamer i 30-40- åra som heier deg frem, men også litt morsomt...